Pære- og potetsalat

Pærer og rosmarin går fortreffelig sammen. Stekt i smør blir det søtt og herlig, og med litt sitronsaft og kokte nypoteter blir dette nok en fantastisk potetsalat.

En person

- En godt marmorert svinekotelett
- Masse tørket timian

- En pære
- Fire nypoteter
- En ts tørket rosmarin
- En god spiseskje smør (IKKE margarin eller annet tøys, du ønsker smørsmak her)
- Saft av 1/8 sitron (en båt)

Kok nypotetene møre i saltet vann. Skjær snitt i svoren på koteletten, da bøyer den seg ikke så fælt i pannen. Dekk den med tørket timian, salte og pepre, og stek den på middels varme i et par minutter på hver side. Legg den tilside, og hold varm. Del pæren i åtte biter, og stek med smør og rosmarin til de blir pent brune på alle sider. Ikke bruk for høy varme, da svir smøret seg. Helt mot slutten har du i potetene, delt i to eller fire, avhengig av størrelse, og lar de få steke med i tretti sekunder under omrøring. Smak til med salt og sitron helt til sist.

To enkle sjokoladedesserter

Som tidligere beskrevet er jeg ikke spesielt opptatt av dessert. Jeg vil heller spise en dessertporsjon med kjøtt enn å meske meg med et kakebord, full av ubalanserte søte bomber. Men dessert har helt klart sin plass i en større sammenheng, det er med på å markere slutten på et måtid, og som et punktum mener jeg dessert skal være små og poengterte.

Sjokoladeindustrien har antakeligvis stått for en av de beste langsiktige påvirkningskampanjene i moderne tid. På en eller annen måte har de klart å gjøre det opplest og vedtatt at kvinner har en genetisk trang til sjokolade. Sjokolade er både medisin og avhengighetsskapende nytelsesmiddel, og tillegges med jevnlige mellomrom mer eller mindre sanne egenskaper. I dag og i går har diverse politikere vært ute og okket og båret seg over nok en ting som er skikkelig galt her i verden: Hjerteforskning gjøres stort sett på menn. Da synes jeg i likestillingens navn man bør gå sjokoladeforskningen nøyere i sømmene, den virker veldig kvinnefokusert! Eller kanskje ikke.

Jeg tror ikke sjokolade har så mye annen signifikant virkning enn at man blir feit hvis man spiser for mye av den. Og så smaker det ganske godt. Dét veier tungt for meg. Spesielt liker jeg skikkelig sjokoladesmak – bitter, mørk og mektig. Melkesjokolade er for barn, og ”sjokoladen” i julekalendere og slikt skal jeg ikke omtale mer enn hermetegnene. Mørk sjokolade, med høy kakaoprosent, er mye mer kompleks og balansert, og tåler fint å spille hovedrollen i to enkle desserter som viser hvor forskjellig konsistens man kan få av nokså like ingredienser, kun teknikken skiller.

Hvis du finner sjokolade fra produsenten Valrhona er de latterlig gode. De skiller på forskjellige bønnetyper, sjokolademarker (som vinmarker) og en rekke andre faktorer man sjelden tenker på når man står med valget mellom frukt- eller helnøtt. Dessverre har det ikke vært å oppdrive i Trondheim etter at jeg kjøpte de siste platene på Ultra tidligere i vår.

Sjokoladeganache

Dette er en latterlig enkel sjokoladekrem, som konditorer bruker som fyll, men som står fint på egne ben, støpt i et glass eller liknende beholder. Det er veldig mektig, og har godt av noe syrlig tilbehør. På bildet har jeg støpt litt jordbærgelé på toppen. Bruk laken som oppstår når du tiner fryste bær, sukre etter behov, kok opp og rør i én oppbløtt gelatinplate per dl væske.

Fire porsjoner

- 100 g sjokolade, 70% kakao
- 1 dl kremfløte

Kok opp fløten. Brekk sjokoladen i småbiter, og rør den ut i den varme fløten med en slikkepott. Rør til det er en glatt smete, og fyll i fire glass eller andre passende beholdere. Sett kaldt i en time eller to. Bør serveres romtemperert, kjøleskapskald blir den veldig hard.

Sjokoladechantilly

Creme Chantilly er fransk for pisket krem, og denne kremaktige desserten er på mange måter det samme som pisket krem, og har en fascinerence kjemi bak seg. Det er ikke et skum stabilisert av proteiner (som majones, marengs og melkeskum), men et skum stabilisert av fett. Når man pisker fløte, visper man inn en rekke luftbobler i fløten: Man får en masse luftbobler flytende rundt i væsken. Dette skummet er dessverre ikke veldig stabilt, men takket være at fett og vann ikke blander seg, gjør fettet i fløten paradoksalt nok at vi får en stabil krem. Fettmolekylene hater nemlig vann og vil vende seg mot hverandre eller mot luftboblene, slik at de kapsler inn luftboblene. Dette gjør at boblene holder seg på plass, men sørger også for at vannet ikke kan flyte veldig langt. Hvis ikke vile gravitasjon gjort kort prosess på pisket krem i løpet av ganske kort tid.

Sjokolade inneholder en del fett, men man må tilsette litt ekstra, slik at det blir nok fett til å holde på luftboblene. Jeg blander med sukret espresso, men har også brukt appelsinjuice og forskjellige krydderlaker med tildels stort hell.

- 50 g sjokolade (igjen minst 70% kakao)
- 20 g sukker
- 10 g smør
- 50 g espresso

Bland alt i en kjele og varm det til alt er smeltet. Sett kjelen i et kaldt vannbad og begynn å piske med en ballongvisp. Pisk helt til væsken på magisk vis er blitt til en luftig deilig krem, men ikke lenger. Pisker du for lenge får du en kjip grynete konsistens. Da er det bare å varme opp og begynne påny. Fyll kremen i skåler og server romtemperert. Hvis du fyller kremen i en pose, og spruter den i et glass, ser det ut som om hunden har laget desserten.

Gravlaks og potetsalat

Etter 17. mai satt jeg igjen med ganske mye gravlaks som jeg måtte bruke opp. Mange ser på gravlaks som en slags halvråtten laks. Dette er bare tull, den er støl. Gravet fisk har nemlig gått gjennom en melkesyrefermentering, og melkesyre kjenner de fleste fra kroppsøving. Raket fisk derimot er en slags halvråtten fisk, men likefullt godt.

Vanligvis pleier man servere gravlaks med en veldig søt sennepssaus og poteter. Det hadde jeg ikke spesielt lyst på idag, siden solen skinte (jeg forbinder sennepssaus veldig sterkt med jul). Derfor dekomponerte jeg gravlaks med poteter og sennepssaus, og endte opp med et herlig resultat.

Mye stygt kan sies om potetsalat fra butikken. Jeg kommer egentlig ikke på noe positivt, så alt som kan sies om den er negativt. For å slippe å spise vond mat lager jeg derfor potetsalat selv. Vanligvis gjør jeg den oljebasert, da de majones/rømmebaserte er vel tunge, særlig om sommeren. Dagens potetsalat er et unntak, som ble herlig lett, med en behagelig syresnert fra sennepen, som harmonerte godt med den søtlige fisken og sødmen i vårløken.

Potetsalaten fungerer selvsagt utmerket for seg selv, eller sammen med alskens grillmat.

- En bit gravlaks, fortrinnsvis lettgravd per pers

- Fire-fem små nypoteter
- Et par vårløk (gjerne av typen som er pæreformet nederst)
- To ss Creme Fraiche eller rømme
- En ts fin Dijonsennep
- En ts grov Dijonsennep
- Salt og pepper

Kok potetene i lettsaltet vann. Det tar 15-20 minutter avhegig av størrelse. Det siste minuttet legger du i snittet vårløk (da mister de det rå, skarpe preget og blir søte og fine). I mellomtiden blander du creme fraiche og sennep, smak til med salt og pepper. Del de kokte potetene i fine potetsalatbiter, med skall på og alt, og vend potet og vårløk inn i sausen. Stek laksen såvidt på begge sider i smør i en glovarm panne. Stekingen er kun for å få en annen overflate. Enkelt og greit. Og godt.

En seriøs kotelett

Eivind Hellstrøm, chef på Bagatelle og Norgesambassadør par excellence, mener bestemt at biff og bløtkake er best når de er høye. Selv mener jeg at bløtkake er best til pynt, men høye biffer er noe av det beste jeg vet.

Grunnen er såre enkel, men krever et introduksjonskurs fra biff- og kotelettskolen. Ingen Matpratskole, med stek biffen ett minutt for rå kjerne, to for medium og tre for well done, men en skole slik skole skal være: Nøyaktig og belærende.

Steking av biff er egentlig to forskjellige, paralelle prosesser, som griper inn i hverandre, forent av temperatur. Man ønsker å brune overflaten av biffen og man ønsker å heve kjernetemperaturen til et ønsket nivå. Enkelt og greit. Problemet er at bruningen er en prosess som foregår når temperaturen blir høyere enn 180 grader (Maillards reaksjon), mens man under ingen omstendighet ønsker at kjernetemperaturen blir så høy. Dette problemet kan omgås på flere måter.

Men først litt om kjernetemperatur. Biff av okse skal serveres rød, til nød rosa. Jeg har lest om franske kokker som har sagt opp på flekken når en ubetenksom gjest har dristet seg til å bestille biffen well done. Det er en fornærmelse mot dyret, kokken og menneskeheten å ødelegge et nydelig stykke kjøtt ved å steke det grått og tørt. Hvis du må ha gjennomstekt mat, velg noe annet enn biff. Korrekt kjernetemperatur på filet av okse er 55-58 grader.

Hvis man hypotetisk har en biff som er en millimeter tykk, skal det ikke mye intelligens til for å skjønne at det er vanskelig å øke overflatetemperaturen til over 180 grader mens kjernen skal holde 55. Derfor er høye biffer så genialt. Man kan brune biffen pent på alle sider, uten at det fører til at for stor andel av kjøttet blir stekt i stykker. Det er akkurat den samme mekanismen som gjør at kokker hyller periodesteking. Når kjøttet hviler etter steking, vil temperaturen utjevnes over hele stykket, slik at stykket blir rosa tvers gjennom, ikke grått ytterst og rødt innerst. De samme reglene gjelder for koteletter.


Jeg har sett noen ganske intrikate funksjoner for å regne ut stekegrad som funksjon av tid, men det er mye lettere å bruke et steketermometer. Kjøp et digitalt steketermometer og bruk det ofte. Det er den enkleste veien til å lage knallbra mat, og til å være Herre over tilfeldighetene på kjøkkenet.

Det er en annen måte å lage biff på, som er hakket bedre, men litt mer omstendelig. Den får jeg komme tilbake til ved en senere anledning.

Grillet sommerkotelett med bønne- og tomatsalat

Forleden fant jeg noen fantastiske sommerkoteletter til en billig penge. Mens jeg plagde butikkmannen med å plukke ut akkurat de kotelettene jeg ville ha og rote til kjøttdisken hans, så jeg en åpenbaring av en kotelett. Fem cm høy, masse isprengt fett og godt over en halv kilo tung. Vel hjemme fant jeg raskt ut at det beste var å dille minst mulig med den. Krydre med pepper, steke den a point, og servere med noe litt karslig tilbehør. Tilbehøret er en veldig mye bedre variant av tomatbønner, hvor revet limeskall høyner det hele ganske mange hakk.


En høy sommerkotelett per to personer.

En boks røde kidneybønner i lake
Fire tomater
Ett fedd hvitløk
Timian
Sherryeddik
Olivenolje
Revet skall av ½ lime

Skjær et kryss i tomatene, ha dem i kokende vann i ti sekunder, avkjøl i isvann. Flå dem og del i to. Sett dem i en form med timian og hakket hvitløk oppå, og sett i ovnen på 150 grader. Ihvertfall 15 minutter, men gjerne i en time eller mer. Jo lenger de står jo mer konsentrert smaker de. Skyll bønnene og bland med de ferdige tomatene. Tomatene vil moses og fungere som en slags tomatsaus. Hell over eddik, olje og revet limeskall. Smak til med salt.

Koteletten stekes pent brun i grillpanne på alle sider. Sett den i ovnen med steketermometer (ovnstemperaturen er ikke så viktig, jo lavere jo bedre, men det må vektes mot tidsbruk). Ta koteletten ut når kjernetemperaturen er 60 grader. Den vil antakeligvis øke til ca 63, noe som gjør at koteletten er pent rosa inni. Mange ernæringseksperter mener at svin skal stekes i hjel pga trikinfare. Dem gidder jeg ikke høre på. Vi lever med risiko hele tiden, og gevinsten jeg får med å spise god mat er langt større enn risikoen for å få en eller anne lidelse.

søøtbrød og kaffÆ

Skuffkak

Jeg har en venn som er mer enn normalt opptatt av kombinasjonen kaffe og kaker. Eller i hans ord kaffÆ og søøtbrød (eller kaffeÆnubbÆ om det er en liten kopp kaffe). Den uortodokse tegnsettingen og ortografien er for å markere at dette skal sies på langtrukkent trøndersk, og kaffÆ skal sies med relativt friskt volum på siste stavelsen.

Denne hangen til søtt tiltygg har delvis spredd seg til meg, og siden jeg er så opptatt av å kjempe for det gode, hender det at jeg baker. Alternativet har vist seg å bestå i rullekake fra butikken; dette skrekkelig produktet, som ikke smaker noe, men som har holdbarhet hermetikk verdig. Hvs jeg kjenner behov for noe søtt spiser jeg heller en spiseskje sukker enn et stykke rullekake fra et bakeri i Ruhrområdet. Seriøst

Siden søtbehovet ofte melder seg etter middag, og siden få ting overlever særlig lenge i min fryser, har det vært nødvendig å finne et par typer søtbrød som lar seg lage på en-to-tre.

Sisselkaker

Dette er en cookie som jeg har spist gjennom hele oppveksten. Oppskriften er fra moren til en barndomsvenninne, og den har levd en anonym tilværelse i min mors oransje oppskriftskartotek til jeg husket hvor gode kakene er for et par år siden. Siden har de vært på jevnlige besøk.

125 g smør
125 g sukker
2 ss melk
2 ss lys sirup
En god neve rosiner

225 g hvetemel
1 ts natron

Sett ovnen på 160 grader. Bland smør, sukker, melk, sirup og rosiner (bestem rosinmengden selv, jeg er veldig glad i rosiner og har store hender) i en kjele og smelt det på lav varme mens du rører. Ta av varmen. Bland natronet i melet, og bland dette med det varme. Sett kjeksene på en plate med litt mellomrom (de flyter ut i ovnen). Stek i ca 15 min. Det er viktig at de ikke stekes for lenge. De skal ikke bli sprø, men seige og gode. Oppbevar dem du ikke spiser med en gang i en kakeboks.

Madeleinekaker

Dette er en liten fransk formkake, som egentlig skal stekes i ovale former med ribber, som gir dem en spesiell form. Jeg bruker muffinsformer. Kakens opprinnelse er omdiskutert. Larousse Gastronomique (en slags matbibel) nevner både tilknytning til en fransk statsmann, Avice, som fikk den glimrende ideen å bake individuelle formkaker i Aspicfomer. Hvordan dette så skaffet dem navnet Madeleine sies det intet om. Men om det gjør at man kan kalle Madeleinekaker for en slags kakekabaret er jeg såre fornøyd.

En annen forklaring går ut på at kakene er oppkalt etter ei bondetuppe fra den franske byen Commercy, en kvinne hvis kaker en hertug Leszczynski var så heldig å smake i 1755, og dermed var det gjort.

Andreas Viestad i Dagbladet serverer en annen forklaring, som også bringer inn Marcel Proust i det hele.

Uansett opprinnelse, kakene er såre enkle å bake, og såre enkle å like.

100g smør
Saft av én stor sitron
½ ts salt
125 g sukker
3 egg + 1 plomme
125 g hvetemel
2 ts bakepulver

Sett ovnen på 180 grader. Smelt smøret, sett tilside. Bland sitornsaft, salt, sukker og egg godt sammen. Bland i det tørre, og bland i det smeltede smøret tilsist. Dette er viktig fordi varme får bakepulveret til å starte sin reaksjon, og det vil du helst skal skje i ovnen. Fyll muffins-, madeleine- eller andre passende former passe fulle (kakene hever litt), stek i ca 25 minutter, til de er gyldne og fine.

Skuffkak

Denne spiste jeg for første gang i dag. Oppskriften er fra min søtsakelskende venns mor, og er ganske herlig. En kopp er ca 2,3 dl. Jeg har lagt til litt salt ift den opprinnelige oppskriften, da salt i små mengder hever smaken på søtsaker.

1 l Kulturmelk
4 kopper sukker
6 kopper hvetemel
1 kopp smør
3 ts natron
1 pk kanel (tilsvarer ca fire solide ts)
1 ts salt

Sett ovnen på 180 grader. Smelt smør og bland alt sammen. Hell i en smurt langpanne og stek på nederste rille i 30-40 minutter.

Technorati Profile

Det daglige brød

Å bake brød er antakeligvis det nærmeste man kommer å formere seg uten alle de ubehagelige bieffektene. Man starter med mel, vann, salt, mel og gjær, og ender opp med å ta ut vakre lubne brune barn fra ovnen etter noen timer. I motsetning til vanlige barn kommer ikke disse ungene til å holde deg våken om natten eller bekymre deg i de neste 18 årene. I stedet gir de deg følelsen av å ha skapt noe, og gleden over å slippe å spise håpløst kjøpebrød.

Jeg har bakt brød lenge, men har slitt med å få det til skikkelig bra. Brødene er blitt bra på smak, men har manglet en del på tekstur. Etter å ha gått til anskaffelse av to ting, er min gjærbakstvirkelighet snudd på hodet, og jeg har ikke spist kjøpebrød siden.

Det aller, aller viktigste poenget med gjærbakst er eltingen. Når man elter deigen skikkelig driver man ut gluten fra hveten (derfor er luftig gjærbakst avhengig av en god del hvete, de andre kornslagene har ikke gluten). Glutenet binder seg til hverandre, og lager et nettverk av glutenceller i deigen. Inne i disse cellene er det gjærceller, som utvikler CO2 når de formerer seg. Denne gassen blåser opp boblene og gjør at man får luftig bakst. Å elte en flere kilos brøddeig for hånd tar latterlig lang tid (15 min minst), og er i mitt hode det største hinderet for å gidde å lage brød hver uke. Derfor er ting nummer én av mine baksthjelpere en Kenwood Major kjøkkenmaskin. Klassikeren over alle kjøkkenmaskiner, som finnes i veldig mange hjem, som regel pent brukt. Jeg kjøpte min for 400 kroner, komplett med kjøttkvern og åttitallsfarger. Det finnes mange andre typer, men de må ha eltekrok og kapasitet til ganske mange kilo deig. Derfor funker ikke en foodprocessor til dette.

Den andre tingen er en kokebok fra menneskene som har revolusjonert norsk bakeribransje med Åpent Bakeri i Oslo. Den heter ”Brød”, og anbefales på det varmeste. Her går de temmelig grundig gjennom bakingens hemmeligheter, og serverer en rekke bakverkoppskrifter av høy klasse. Jeg pleier å bake dette til frokost og matpakke. Det er enda bedre om man bytter ut mye av helkornhveten med hel rug, men det er av ukjente grunner nesten umulig å få tak i.

Kornbrød

Dette blir fire ganske store brød (1,5 litersformer). Deigen er såpass stor at jeg må kjøre den i to omganger.

Trinn 1

4 dl kokende vann
250 g helkorn hvete
100 g solsikkekjerner
100 g linfrø

Bland alle ingrediensene, og la det stå til det er romtemperert (>2t). Dette gjør at frøene binder seg bedre i deigen.

Trinn 2

Massen fra trinn 1
1,1 l vann
1,2 kg siktet hvetemel
150 g av hver av sammalt grov hvete og ditto rug
40 g salt
25 g gjær




Brød til heving


Bruk romtempererte råvarer. Vannet skal være kroppstemperert, 37 grader. Dette er ikke det samme som hudtemperatur, slik man lærte på skolekjøkkenet. Det nytter altså ikke å kjenne med fingeren. Sist jeg målte overflatetempen på mine fingre var den ca 22 grader.

Bland alle ingrediensene i kjøkkenmaskinen. Kjør på sakte fart i tre minutter. Øk farten og kjør i ytterligere fem minutter. Deigen starter veldig klisset, men blir etter hvert blank og smidig. Dog er det bare å glemme å elte en såpass løs deig som dette for hånd, tilsett i så fall mer mel, til deigen blir håndterlig.

La deigen hvile i hvert fall 1,5 timer, det gjør ingenting om den hviler i fem. Del deigen i fire emner, form disse til baller og la dem hvile på kjøkkenbenken i tyve minutter. Form ballene til brød, og legg på plate eller i former. Etterhev til dobbel størrelse, skjær noen dype snitt diagonalt i dem, og stek på 220 grader i 30-50 min, til de er gyldne og flotte. Avkjøl på rist.

Oppbevar brødene i et kjøkkenhåndkle, ikke i plastpose. Tørt brød har nemlig lite med fordampning å gjøre. Tørt brød kommer av at stivelse og vann i brødet krystalliseres. Denne krystalliseringen brytes om man varmer opp brødet igjen. Derfor er ikke ristet brød og kavring det samme.

Laks med fennikkel- og korianderfrø

Av og til er lysten på god mat langt større enn lysten til å lage den gode maten. Dessverre er det forjævlige utvalget i de fleste butikker i Norge med på å gjøre denne situasjonen vanskeligere, fordi all maten kommer frossen og i latterlige stykningsdeler. Hvis nordmenn hadde vært bedre mennesker ville vi hatt flere ferskvaredisker, hvor maten ville vært noe dyrere, men uendelig bedre. Da ville det vært såre enkelt å lage god middag på tyve minutter. Oppskriften ville vært som følger:

- Kjøp ett stk fint laksestykke uten skinn og ben hos din venn fiskehandleren
- Gå fornøyd hjem, lykkelig over å kunne ha en slik fagmann tilgjengelig
- Sett på en grillpanne på medium varme (hvis du har en nonstickvariant i aluminium bør dette utsettes til senere. Min grillpanne er i støpejern og veier flere kilo. Elementær termodynamikk gir da lang oppvarmingstid)
- Sett en passe mengde Jasminris til koking. Én del ris, 1,5 deler vann, og en halv ts salt per porsjon. Ikke glem salt, da blir risen en trist affære.
- Legg laksen i lunken saltlake (både for smak og for temperatur)
- Vent til det er ti minutter siden risen begynte å koke
- Tørk laksen, vend den i olje, så i rikelig med lett knuste fennikkel- og korianderfrø
- Grill den to ganger på hver side (så du får et tøft kryssmønster), men ikke overstek den
- Bland soyasaus og wasabi fra tube
- Ha den ferdigkokte risen i en bolle og hvelv denne over på tallerkenen. Dette har kun pynteverdi, men man spiser med øyet også
- Legg den ferdige laksen et passende sted på tallerkenen.
- Spis

Supperevolusjonen

Revolusjonens vinder blåser gjennom kjøkkenet mitt, men det er en grønn og fin revolusjon, ikke en rød og fæl en. Inspirert av en av Gordon Ramsays TV-opptredener, og drevet av økonomisk vodkabakrus har jeg siden i høst gått løs på alle de frosne grønnsakene man finner i frysediskene i selv de tristeste butikkene i Norge. Slik kan min revolusjon knyttes opp mot den røde revvolusjonen, ved at man selv med et råvareutvalg og en økonomi en kommuniststat verdig kan lage herlige supper.

Den grønne ertesuppevarianten er kjent fra klassisk fransk kjøkken, da gjerne under navnet Creme Ninon, men det er varianten med frossen brokkoli som er blitt slageren i mitt kjøkken.

Brokkoli er nok en undervurdert grønnsak, som stort sett har fungert som oppfyllelse av kostsirkelen, slik at man skulle bli stor og frisk. Men korrekt behandlet er brokkoli kjempegodt. Den kan kokes eller gratineres, eller moses, eller lages suppe av.

Som alle grønne grønnsaker er knepet for å bevare den flotte grønnfarven kort varmebehandling. To mekanismer gjør at grønne grønnsaker mister farven: Varme og et enzym gjør at klorofyllet blir vannløselig, og de samme faktorene gjør at et magnesiumatom i klorofyllet blir borte, noe som medfører at farven blir gråere. Begge disse faktorene kan minimeres ved å holde koketiden kort, og avkjøle i isvann hvis grønnsakene ikke skal serveres med en gang. Det kan også hjelpe å gjøre kokevannet basisk, da overskuddet av hydrogenioner i surt vann vil føre til at magnesiumet i klorofyllet byttes ut med hydrogen. For de spesielt interesserte er dette en overgang fra klorofyll til feofytin. For alle andre holder det å vite at grønne grønnsaker skal kokes kort, i rikelig kokende vann (slik at ikke temperaturen faller for mye når grønnsakene legges i).

Brokkolisuppe

Denne fremgangsmåten kan med hell prøves på flere grønnsaker. Det finnes et hav av grønnsaker å ta av.

En porsjon

250 g fryst brokkoli
3 dl vann
2 ts salt

Kok opp vann og salt, ha i brokkoli, la det koke til det er mørt. Fyst brokkoli er som regel forvellet, og trenger egentlig bare å varmes. Kjør i en blender. Hvis du ikke har blender kan du bruke stavmikser, men det pleier å være vanskelig å få til en glatt tekstur med stavmikser. Smak til med salt. Server. Vanskeligere er det ikke.